For et par uker siden gikk årets nasjonale føreropplæringskonferanse av stabelen i Trondheim. Nesten 300 trafikklærere fra hele landet var samlet for faglig påfyll, diskusjoner og inspirasjon. Flere DRIVERS-tilknyttede forskere var tilstede – litt for å presentere prosjektet, men mest for å lære (last ned presentasjonen vår her!). Øverst på agendaen, og som en rød tråd gjennom konferanseprogrammet gikk diskusjonen om rollen til ny teknologi i trafikken. Digitalisering og automatisering var konferansens hovedtema, under parolen «Fremtiden er her!».
Konferansen ble åpnet med dundrende technorytmer og en film som i klassisk teknologi-utopisk stil viste et fremtidig transportsamfunn hvor autonome biler, busser og lastebiler har løst våre sikkerhets-, effektivitets-, og forurensningsproblemer, men i all hovedsak var konferansen preget av en mer nøktern tone. Det var liten frykt å spore for at førerlæreryrket vil forsvinne, og fra scenen pekte aktører fra forvaltning, praksisfelt og forskning på at selv om teknologien i dag har kommet langt, så er den også langt unna å kunne erstatte sjåførene og menneskene i bilen, i stor skala. Den menneskelige sjåføren, fikk vi høre, går en relativt lys fremtid i møte.
Mange påpekte derimot at automatisering og digitalisering foreløpig ikke fjerner behovet for førere og føreropplæring, men faktisk øker behovet for menneskelig kompetanse på veien. Sjåfører må være like årvåkne som før. I tillegg må de ha ny kunnskap om hvordan komplekse teknologiske systemer fungerer, slik at de har en forståelse om de avanserte systemene svikter og hva de skal gjøre om det skjer. Utviklingen øker altså ikke bare kravet til teknologisk forståelse, men stiller nye krav til konsentrasjonsevne og det å hurtig skulle kunne omstille seg fra å være overvåker av et system og en situasjon, til å skulle gripe inn og ta kontrollen. Forskning som ble presentert peker på at dette er situasjoner som er vanskelige å håndtere for oss mennesker.
Noen dager etter denne konferansen fikk vi demonstrert behovet for menneskelig kompetanse i praksis, da DRIVERS-prosjektets gjorde unna sin første runde med feltarbeid. Turen gikk til Stavanger, hvor vi gjennomførte «ride-alongs» i en førerløs buss som går i rute på industriområdet Forus. Denne bussruta er en del av et to-stegs pilotprosjekt, hvor bussen først har kjørt et utall kilometer på lukket bane, før den de siste månedene har fått boltre seg i kompleks blandingstrafikk. Vi gjennomførte også en rekke intervjuer med aktører som er involvert i arbeidet med nye mobilitetsløsninger i Stavanger.
Selv om bussen på Forus i prinsippet kan kjøre uten sjåfør, ble det fort klart at bussens operatør var essensiell for å i det hele tatt få gjennomført de daglige kilometerne bussen kjører. Dette handlet særlig om å assistere bussen i alle de sosiale valgene som er vanskelig for en selvkjørende doning å gjøre helt på egenhånd: Når er det smart å bli stående noen sekund ekstra ved holdeplassen for å slippe forbi bakenforliggende kø? Når er det trygt å kjøre inn på en trafikkert vei? Hvordan skal man forholde seg til farlige forbikjøringer, og mer generelt: Hvilke valg bør tas underveis for å unngå at bussen kun blir et irritasjonsmoment for medtrafikanter? Og hva skjer når bussen går i vranglås og må restarte? I alle disse situasjonene er det greit å ha et menneske tilstede.
Dagens svært menneskeorienterte praksis om bord på denne selvkjørende bussen gjør det interessant å spekulere om fremtiden. Noen av aktørene vi intervjuet i Stavanger så det som relativt sannsynlig at bussene ville være bemannet i all overskuelig fremtid, og at sjåføren med tiden vil kunne transformeres til å få en mer serviceorientert rolle. Andre var mer eksplisitte på at det som lokket med denne teknologien var kutt i lønnskostnader og at vi bare kunne glemme den bemannede bussen først som sist. Mens noen aktører forestilte seg at vi innen få år ville nærme oss et nærmest personbil- og førerløst samfunn, så andre på fremtidens førerløse fartøy først og fremst som en spesialisert nisjeteknologi som ville kunne være et nyttig supplement til det eksisterende transportsystemet.
I alle tilfeller foregår det mye læring på mange nivå rundt denne bussen. Operatøren blir kjent med en ny type farkost som har helt andre lyter enn en vanlig buss. Medtrafikantene må lære å navigere rundt den. De som driver piloten lærer mye om teknologi, regelverk og om regulering av trafikken, og det er mye å hente på å delta for alle med ambisjoner om å være med å utvikle fremtidens autonome kjøretøy. I det hele tatt er det interessant å merke seg hvor mye en slik pilot blir formet av det stedet den gjennomføres, og den kompetansen som finnes på dette stedet – samtidig som piloten i tur er med på å re-definere og omforme det samme stedet.
Vi sitter nå med et stort intervju- og observasjonsmateriale som vi med stor iver skal gå i gang med å analysere, og ser frem til å dele den innsikten dette vil generere.
Vi tar gjerne i mot innspill på hvilke spørsmål og tanker du har om den automatiserte transportframtiden!
DRIVERS 
Leave a Reply